Oslo 12 mars 2013


foto: Tom Chr. Engeli

Arne Paakjær

DET FARLIGSTE AV ALLE KRIGSSKIP

Arne Paakjær hentet frem en serie hendelser fra den britiske krigshistoriens dyp, - dramatiske hendelser, som var mye mer enn episoder.

Men disse historiene er ikke godt kjent.
Her følger et utdrag av Paakjærs foredrag. Utdraget er særlig konsentrert om hendelser fra 1915 – 1918, i tiden etter at de britiske marinemyndighetene hadde besluttet å styrke sin slagkraft ved å bygge en ny type undervannsbåter.
Det de ønsket var ikke bare en ubåt som kunne drive jakt på handelsfartøyer, men et fartøy som var stort og hurtig nok til å operere sammen med andre flåteavdelinger - i kamp.

Farlige for hvem?

Disse undervannsbåtene skulle vise seg å være de farligste som noensinne var bygget, men de skulle vise seg å være aller mest farlige for ubåtenes egne mannskaper.

K-båtene, som de ble benevnt, var 100 meter lange og hadde et større deplacement enn de største britiske destroyere. Før ubåten kunne dykke, måtte mannskapet stenge av dampen, slukke ilden under kjelene, senke to skorsteiner og stenge ni vanntette luker. Dette utelukket hurtig dykking, som var det mest effektive forsvar hvis båten ble angrepet i overflatestilling.

Mens et veltrenet mannskap kunne få en vanlig ubåt ned i løpet av et par minutter, skulle besetningen på en K-båt være usedvanlig dyktige om de kunne dykke på under fem minutter. Og når de kom ned, meldte problemene seg for alvor.

En serie katastrofer

K-båtens lengde og deplacement gjorde det vanskelig å få trimmet den riktig. Den minste feil kunne føre til at besetningen mistet kontroll over fartøyet. De første K-båtenes historie er beretningene om en serie katastrofer.

K-13 ble knust mot hjavbunnen utenfor Skattland under dykkeprøvene. 32 mann omkom.

K-2 kom i brann da den dykket for første gang.

K-3 gikk rett til bunns under en prøve i Stokes Bay. Blant de overlevende var øverstkommanderende for marinestasjonen i Portsmouth og én kadett, den senere Kong Georg VI.

K-4 gikk på grunn.

K-5 forsvant sporløst under en øvelse med et mannskap på 57.

Slaget ved May Island

Til tross for disse tilbakeslagene, og uten hensyn til det økende tap av menneskeliv, presset marineledelsen på i tre år for å fremskynde arbeidet med K-båtene.

Om kvelden den 31. januar 1918 stevnet to K-båtflotiljer ut fra Rosyth i spissen for den britiske flåten. Ulykkene som fulgte, ble kjent som slaget ved May Island.

De forreste K-båtene, som gikk i overflatestilling og for full fart, måtte dreie unna for å unngå kollisjon med et par minesveipere. På det tredje fartøyet i rekken, K-14, kilte roret seg fast, og K-22 kjørte denne ubåten i senk. Idet besetningen sendte opp nødsignaler, braste slagkrysseren Inflexible med 18 knops fart inn i vrakene. Den rev opp ni meter av baugen på K-22.

Den lette krysseren Ithuriel, som lå foran den første flotiljen av undervannsbåter, vendte nå for å gå til assistanse. K-båtene fulgte trofast etter lederfartøyet – og kom rett inn i kursen til slagkrysserne, jagerne og den lette krysseren Fearless.

Fearless rente K-17 i senk.
K-4 dreide unna for disse to fartøyene, mens K-3 dreide av for å unngå K-4 og ble rent i senk av K-6.

K-7 kolliderte med den synkende K-17, og her ble 48 mann drept.

Det pågikk i to timer.

Etter de to timene det hele sto på, og som skulle bli den første og eneste øvelsen K-båtene deltok i sammen med en stor flåteenhet – kunne regnskapet gjøres opp: To av K-båtene var senket, tre sterkt skadet, én lett krysser var skadet – og tapslisten for K-båtene omfattet 270 navn.

Dette er HMS K-26 fra første verdenskrig, en undervannsbåt som tilhørte samme ubåtklasse som fartøyene i “Battle of May”, men som ble bygget senere. K-klassen fikk tilnavnet “Kalamity Class” på grunn av de mange havariene den var involvert i.